Siste hånd på verket
Det tredje laget med silkepapir legges på lanternene i 1.klasse. Nitidighet og tålmodighet må til, så blir de sterke nok til at vi kan smelle ballongen som er inni! Hank og lys får de neste uke og sangene sitter godt.
Vi gleder oss 💛
" Lys over landet, det er det vi vil..."
Vi vever
I 3. klasse vever barna sitt eget stoff som de lager fløyteposer av. Hendenes konkrete erfaringer med materianelen står sentralt i grunnskoleårene. Alt håndtverk har sin begynnelse, utvikling, begrensning og forvandling - og nye muligheter. Å ha inngående kjennskap til materialer, bidrar til å gi elevene en følelse av å være hjemme i denne verdenen, en følelse av mestring og samhørighet, av meningsfullhet og sammenheng.
Månedsfest november
Vi var så stolte av alle elevene våre i går, og vi håper mange fikk med seg månedsfesten. Barne- og mellomtrinn bidro med fantastisk eurytmi, dans og sang.
Den skumleste historien på den skumleste dagen
Her er vinnerbidraget fra mellomtrinnets konkurranse om å skrive den skumleste historien.
En mørkegrønn arm
Av Ella i 7B
Jeg tok opp telefonen. Så ned i den, klar til å ringe mamma. Jeg har aldri vært så lei meg, men jeg gadd ikke prøve å gråte. Jeg har aldri greid det. Mamma sier at noen bare er sånn. Du skjønner sikkert ikke så mye, så jeg kan forklare alt. Nå skal jeg fortelle deg historien om hvorfor jeg aldri skal ta t-banen i Oslo mer. Aldri igjen.
“Du må kjappe deg Nora!” ropte pappa. “Du skal være hos Aisha om 10 minutter!”
“Ja da, ja da! Jeg må bare finne mobilen først!” sa jeg.
Det var ikke helt sant. Jeg hadde funnet den ett kvarter før, jeg satt jeg bare og så på youtube. Jeg gikk ut i bilen, og mamma kjørte meg til min aller beste venninne siden førsteklasse. Aisha. Den snilleste personen i verden. Da vi kom frem løp jeg opp trappa og ringte på.
“Hei Nora! Aisha er på kjøkkenet.” sa Dinah, moren til Aisha. “Bare kom inn!”.
Jeg gikk inn til Aisha på kjøkkenet, og så gikk vi opp på rommet hennes for å se på youtube. Senere, når vi hadde skifta til fotballtøy og spist litt, gikk vi til nærmeste t-bane stasjon. Det var ca. 4 min. til banen kom.
“Hører du også den lyden? Det høres liksom ut som... vann?!” sa Aisha.
“Hæ? Jeg hører ingen lyd?” sa jeg. “Det er sikkert bare noen rør eller noe.”.
“Ja, sikkert...” sa hun, men hun så ikke helt overbevist ut.
Så kom banen, og vi gikk om bord. Det var noe annerledes med Aisha, hun virket så fraværende liksom. Helt annerledes enn den vanlige Aisha, den sprudlende bestevenninna mi som ikke brydde seg om at folk så rart på henne når hun fikk latterkrampe på t-banen.
“Går det fint Aisha?” spurte jeg. “Du ser litt svimmel ut.”.
“Ja, det går fint. Men nå hører vel du det også? Den sildrende lyden av vann, og... den sangen!” svarte hun og så ut i lufta med et glassaktig blikk.
Da begynte jeg og bli litt stressa for henne.
“Hvilken sang?! Spurte jeg. “Hallo Aisha!?” ropte jeg hysterisk da hun ikke svarte!
“Hører du det ikke?” sa hun.
Stemmen hennes hadde en merkelig og skremmende klang, den var nesten som en melodi.
Hun snudde seg mot meg og smilte et ekkelt smil som ikke lignet henne i det hele tatt!
Jeg tok noen klønete skritt bakover.
“Det er den nydeligste sangen jeg har hørt!” sa hun og gikk mot meg, fortsatt med det smilet! “Vi må følge etter sangen! Kom da Nora, jeg vet du vil!”.
Jeg hastet gjennom vogna, fast bestemt på å komme meg bort fra henne, til jeg ikke kom lenger. Jeg snudde meg, og til min store overraskelse var hun ikke noe sted! Jeg snudde meg tilbake, og da sto hun rett foran meg med det samme foruroligende smilet! Skikkelig ekkelt! Jeg skvatt og hoppet kanskje 2 meter opp i lufta. Jeg hadde alltid vært en person som tålte skrekkfilmer og historier om hender som kveler deg om natta, men når min beste venn hadde forvandlet seg til en blanding av en zombie og en demon eller noe ble jeg skikkelig, skikkelig redd. Plutselig fikk jeg et innfall.
“Hva skjer med deg!? Gå vekk fra meg!” sa jeg og dyttet henne vekk så hardt jeg kunne.
Hun landet på ryggen. Det så skikkelig vondt ut. Plutselig fikk jeg litt panikk. Hun var jo min beste venn, og jeg hadde jo ikke tenkt å skade henne!
“Herregud, unnskyld! Går det bra Aisha?!” sa jeg og strakte ut en hånd for å hjelpe henne opp.
Hun tok den og jeg dro henne opp fra gulvet. I et lite sekund så jeg den ekte Aisha, og jeg så at hun hadde forferdelig vondt. Men like etterpå var den rare nesten hypnotiserte jenta tilbake, og da så det ikke ut som om det hadde skjedd noe i det hele tatt!
“Vi MÅ følge den melodien!” sa hun, og så nesten desperat ut!
Og så, noen sekunder senere ble det helt, helt mørkt. Ikke som om noen hadde skrudd av lyset, men bare helt 100% mørkt! Som om jeg druknet! Jeg har aldri druknet før, men det må være sånn det føles. Rakk jeg å tenke før det ble lyst igjen. Det ble lyst, men vi var ikke på banen lengre. Vi var i et rom med slitte brune trevegger, rødbrunt mursteingulv og noen bleke hvite fliser rundt et ovalt basseng! Til min store lettelse (og redsel) sto Aisha ved siden av meg. Men hun var helt forvandlet. Hun hadde blekt ansikt og store øyne som var helt uten pupiller! De var helt hvite med en antydning til lys, lys turkis blandet med sølv i kantene! Det var så ekkelt at jeg måtte se bort. Blikket mitt falt på det halvstore bassenget. Vannet var ganske skittent. Det var en liten krusning i det som om det var litt vind i rommet! Og det var det også hvis jeg kjente etter, og det var jo litt rart etter som vi befant oss under bakken! Eller gjorde vi egentlig det? Det var vanskelig og fastslå helt sikkert siden vi ikke hadde dratt hit av egen vilje. Det var ganske kaldt i rommet, men siden det var høst og vi skulle ha fotballtrening ute hadde vi heldigvis på oss ganske mye klær. Men Aisha så ikke ut til å registrere noe annet i rommet enn bassenget. Hun stirret konstant på det. Hun hadde gjort det siden vi kom dit så jeg da. Eller dvs. jeg trodde hun hadde det, hun hadde jo tross alt ikke pupiller så jeg kunne ikke se det helt sikkert. Så begynte hun og gå mot bassenget! Med målrettet blikk gikk hun med middels hastighet rett mot det ikke så veldig fristende bassenget!
“Stopp, Aisha hva er det du driver med?!” sa jeg til henne.
Ekkoet runget mellom veggene. Så ble det plutselig mørkt igjen! Endelig! Tenkte jeg. Nå kommer vi tilbake til t-banen! Men så oppdaget jeg at denne gangen var det bare lyset som skrudde seg av! Dette var skikkelig ekkelt! Det var ingen andre i rommet enn meg og den hypnotiserte jenta jeg nesten ikke kjente igjen, så hvem, eller hva kunne ha skrudd av lyset?! Aisha fortsatte mot bassenget og så ikke ut til å ha merket at det ikke var lys i rommet. Eller jo. Det var litt lys. Bassenget lyste opp som om vannet var lysende syre eller noe! Hvorfor ville hun dit?! Det var jo så ekkelt! Ikke bare bassenget, men hele situasjonen vi befant oss i!
“Aisha, stopp! Vi må finne en vei ut av dette sinnssyke stedet! Stopp da! Hører du meg!?”. Jeg var sykt desperat etter å bare komme meg hjem igjen, og kunne ikke bare Aisha bli normal?! Øynene mine sved, men det kom ikke tårer. Jeg tok tak i det svarte boblejakka hennes. Prøvde å dra henne bakover, men hun fortsatte framover som om jeg ikke var der! Hun var ikke supersterk det var bare som om hun ikke KUNNE være svak! Vi hadde kommet oss helt bort til bassenget, og øynene hennes lyste opp akkurat som vannet! Og før jeg fikk reagert løp hun bort til vannet og hoppet uti! Jeg sto og stirret på henne. Greide ikke å si noe bare stirret ned på henne. Hun svømte nedover og nedover helt til hun kom halvveis. Da snudde hun seg og så opp på meg. Og øynene hennes var normale! De så skrekkslagende ut, men de var normale. Jeg smilte til henne og sa:
“Kom igjen Aisha!”.
Hun begynte å svømme oppover, men noe holdt henne igjen. Hun kavet rundt der nede som om noen forsøkte å holde henne fast! Hvis jeg ikke hadde stått der og stirret på henne hadde jeg kanskje greid å dra henne opp, men det var som om jeg var limt fast i gulvet. Og så så jeg noe. Var det... en arm?! Ja det var det. En mørkegrønn arm som holdt et fast grep om beinet til Aisha! Jeg skimtet et par øyne identiske med dem Aisha hadde hatt bare ett minutt før. De stirret opp på meg i noen sekunder, blunket og så besvimte jeg. Når jeg kom til bevissthet var jeg på t-banen igjen. Det var mange folk rundt meg som spurte om det gikk bra, men jeg hørte dem bare halvveis. Jeg tok opp telefonen. Så ned i den, klar til å ringe mamma. Jeg har aldri vært så lei meg, men gadd ikke å prøve å gråte. Jeg har aldri greid det. Mamma sier at noen bare er sånn. Mamma tok telefonen. Jeg fortalte henne hele historien, og når jeg var ferdig greide jeg endelig, ENDELIG å gråte.
Søt som honning
4 A slynger honning og lager de vakreste lys.
Velkommen til Lanternefest den 9. november
Det er høst ute, med skybrudd og dansende barn i store innsjøer! På bakken flyter bladene som små gullmedaljonger. Det er skikkelig VÆR og naturen spraker i gult, oransje og rødt!
Snart viker regnet for den gnistrende klare luften! Og da vet vi at det er tid for lanternefest, steinerskolens lysfest.
Den yrende natur blomstrer av, og den har gitt av sin grøde gjennom både grønnsaker og frukt. Vi har vært mye ute, solen har varmet, dagene har vært milde og kveldene lange. Nå kommer en ny tid; naturen "trekker seg tilbake", bladene danser i vinden og faller mot bakken. I hagen lar vi stauder og andre flerårige vekster stå og visne helt ned. På den måten lar man veksten få tilbake så mye som mulig av den kraft den fikk fra både jorden og solen. Dette gir en livsdyktig rot, som gir sterke og blomstrende planter til våren.
På samme måte kan vi nesten si at vi også går "innomhus", kanskje kan dere kjenne en lengsel etter å finne ro, kontemplasjon, fyre i peisen, lese en bok, samtale, undre seg og bruke mer tid til å tenke over livet og hvor man er?
Lyset ute forsvinner, og dagene blir kortere. Mørket kan føles overveldende. Vi må selv beholde solens varme og lys fra sommeren, inni oss. Som bilde kan lanternen som barna skal tenne på festen, være et bilde på menneskets egen indre flamme, et lys som hjelper oss til å finne veien i mørket.
Denne lysfesten feires sammen med helgenen St. Martin, som har minnedag 11.nov (OBS vi feirer 9.nov). I legenden fortelles det om Martin som er ute en vinterkveld i snøstorm. Ved inngangen til byporten møter han en fattig tigger som nesten ikke har klær på seg. I barmhjertighet deler Martin sin kappe i to og gir halve kappen for å hjelpe tiggeren fra å fryse i hjel.
Med mine ord: Ønske om å komme nærmere sitt sanne jeg, og å vise medmenneskelighet er to bærende motiv i Steinerskolens lanternefest.
Litt viktig informasjon:
Vi møtes utenfor hovedinngangen kl. 17.00. og går inn i salen hvor 5. klasse viser lyseurytmi.
1. klasse: en forelder per elev sitter sammen med sitt barn på markerte benkerader.
De øvrige klassene går inn sammen med sin klasselærer. For disse trinnene kan èn foresatt per elev være med inn for å se lyseurytmi. 5. klasses foresatte sitter på balkongen.
De resterende foreldrene som ikke kommer inn i salen, men som vil være med på lanternevandringen som begynner ca kl 17.30, kan vente i klasserommene til ett av barna sine. Kl. 17.25 kan disse foreldrene tenne og gjøre klar lanternene i klassen.
Vi samles til tog på baksiden av urbygget.
Lyktemann Marcus ringer i skolegongen og vi vandrer sammen ned til Isi-banen, mens vi synger lanternesanger sammen (se nederst i dette innlegget)
På Isi-banen danner vi en halvsirkel rundt scenen, hvor 3. klasse holder et kort spill for oss. Lyktemannen og hans 12 hjelpere deler ut måne- og stjernekaker helt til slutt.
Festen avsluttes ca kl. 18.30.
Lanternekaker
Foreldrene i 2. klasse er ansvarlig for å bake sol- og månekaker. Disse skal leveres i 2. klasserommet torsdag morgen, ferdig pakket i matpapir, tre kaker per pakke. De kan veldig gjerne komme i kurv, slik at det blir enkelt for de som skal servere.
Lanternekaker:
1 kg hvetemel
300 g smør
Smuldres sammen
1/2 ts salt
6 eggeplommer
4 dl rømme
500 g melis
4 ts vaniljesukker
has i smørblandingen
La deigen hvile litt. Kjevles deretter ut til en ca 4mm tykk leiv. Stikkes ut med sol, måne og stjerneformer. Pensles og strøes med perlesukker.
Stek kakene på 200 grader i ca 10 min. De skal bare ha litt farge.
Vedlagt finner dere alle sangene, også med lydfiler, syng dere inn i mørketiden!
Med varme og lys ønsker barnetrinnet v/ Marianne dere alle hjertelig velkommen!
Linda Lorvik synger lanternesanger, for de av dere som trenger litt hjelp med melodiene. Øv sammen med barna!
Informasjon om markeringen den 8.11.
Kjære elever, tidligere elever, foreldre og venner av skolen vår.
Alle er velkommen til å delta på denne viktige markeringen ved Stortinget.
For å delta på demonstrasjonen, må man senest ta 14.30-båten fra Nesoddtangen. Elever som ønsker å delta og trenger fri fra undervisning for å rekke markeringen, får innvilget fri til dette. Det er allikevel viktig at dette avklares med klasselærer i forkant. For enkelthets skyld kan foreldre sende melding til Klasselærer om dette i Visma-appen.
OBS! Skolen tar ikke ansvar for elever som deltar, dette skjer utenom skoletid og i privat regi. Elever må derfor delta med foresatte, eller andre som tar ansvar for dem, hvis de ikke er i en alder der de trygt kan delta på egenhånd. Vi anbefaler at alle barnetrinnselever som skal delta, gjør det i følge med foresatte.
Comentarios