I de første klassetrinn skal elevene i steinerskolen
møte den sansbare verden før de møter abstraksjoner og teorier. Barn lærer uanstrengt så lenge lærerne lykkes i å holde undringen og interessen levende. Ved å la sansene få fortrinn reduseres ikke fenomener til tørre fakta, men bevarer sin frodighet som del av barnas omgivelser.
I alle fag på steinerskolen skjer en utvikling fra det konkrete; det som kan sanses, oppleves og erfares, til begreper, abstraksjoner og teori. Men i takt med at barn blir ungdom utvikles evne og lyst til abstrakt tenkning, og i tråd med elevenes utvikling øker
omfanget av teori i undervisningen.
Tillit til egne sanseinntrykk og erfaringer gir barn trygghet til å bearbeide fagenes innhold på en selvstendig måte. Slik skapes i mindre grad respekt for innarbeidede «sannheter» og tolkninger, derimot et større rom for å tenke nye tanker. Her ligger en av de viktigste forutsetningene for nysgjerrighet og lærelyst. I steinerpedagogikken trekkes det en sammenheng mellom det unge barnets tillit til egen sansning og ungdommens tillit til egen tenkning. Kunnskap er et sentralt mål i en steinerskole, men kunnskap er til for å kunne bearbeide forhold rundt oss, og må ikke forveksles med fakta. For verden endrer seg, det som var viktig i går er kanskje glemt i morgen. Det eleven har bruk for, er interesse for verden, god vurderingsevne og selvstendig tenkning.
Steinerskolens metode for å stimulere nysgjerrighet
og interesse har livsløpet som horisont.